av Ane Barmen
Sytten
år gamle Louise har akkurat fått sommerferie. Hun er hjemme igjen hos mora
fordi mormor er død. Til vanlig går hun på skole i Ålesund. Der har hun vært
omtrent halvannet år, da hun midt i året måtte bort fra alt hjemme fordi
barndomsvennen og bestekompisen Tormod døde i ei mopedulykke.
Louise
har et anstrengt forhold til storesøsteren Isa, som er ni år eldre enn henne.
Også moren og nevøen Sander kan det bli gnisninger med. Det er også utfordrende
med Linni og de andre gamle vennene, som Louise føler hun ikke har noe felles
med lengre. Isa ordner det slik at Louise får sommerjobb på aldershjemmet, en
jobb som medfører stor tålmodighet og dritlukt. Beskrivelsene fra aldershjemmet
er så du føler du er der blant alle de demente. Det er skrevet med humor og
kjærlighet.
Men
det er tankene på Tormod som opptar Louise mest. Tormod som hun hadde kjent
siden de var helt små, mødrene som var venninner, felles ferieturer og etter hvert de forbudte tankene om
Tormod.
«Eg
byrja å bli kvalm kvar gong eg såg han. Eg mista matlysta, orka ikkje å ete, og
i alle fall ikkje når vi åt taco i lag på fredagane. Og så var det noko annleis
med han også, det var ikkje berre eg som var rar. Eg tok han i å sjå på meg av
og til. Han var stillare enn han brukte, men plutseleg kunne han vere normal
igjen, kødda rundt og var akkurat som før. Då tenkte eg at det hadde tørna for
meg, at eg hadde innbilt meg ting tidlegare, men det hjelpte jo ikkje, For eg
tok meg i å tenke på han heile tida, og det var føkkings absurd, for det var
Tormod. Tormod. Som eg hadde kjent
frå eg var eit foster. Eg skulle ikkje tenke sånn på han, det burde vere
ekkelt, unaturleg, vi var no som søsken omtrent, var vi ikkje?»
Draumar betyr ingenting
er ei bok om sorg, om å holde ting inni seg, men også om vennskap, om å ta
livet tilbake og om å være en helt vanlig syttenåring. Boka ble tildelt Brageprisen
for beste ungdomsbok.
