Harehjerte av Ingrid Melfald Hafredal

Vi blir med i hverdagen på en ungdomsinstitusjon, sammen med ungdommene som er der og personalet.

June sulter seg og beskriver sult som farge. Gult er standhaftig, grønt er rolig og rødt er vanskelig. Hun har spilt tennis, og er opptatt av å bevege seg og spise minst mulig. Hun mener ikke hun får for lite næring, hun sier at det er meningen at hun skal være sånn.

Ida har angst og skader seg selv. Mesteparten av livet har hun bodd sammen med bare moren, og hun og moren er mer bestevenninner enn mor og datter. Ida har en veldig omsorg for moren.

Thale har vært der lengst, og hun har opplevd grusomme ting. Pål lever mer i dataverdenen enn i den virkelige verden, og nå går han på krykker fordi han har hoppet fra en bro.

Anna er ung miljøterapeut. Hun er godt likt, men hun har jobbet kort tid ved institusjonen. Samboeren Sigurd er oversetter, og etter åtte år sammen synes hun fremdeles det er vanskelig å forstå at arbeidet hans dreier seg om ord, og ikke mennesker. Imidlertid kan det være vanskelig å skille jobb og privatliv. 

Ørjan er psykiater. Han er skilt og har en voksen sønn han savner. Han sykler til og fra jobben, og inniblant stikker han innom puben for å ta seg en øl eller tre. Aldri for mye. Barndommen har lært han å begrense seg.

Solveig er sykepleier og bor alene. Hun har arbeidet ti år ved institusjonen, siden den var ny. Før det jobbet hun mange år i voksenpsykiatrien, og hun er en klippe ved institusjonen. Nå har hun begynt å kjenne på noe ubehag i kroppen, noen «tak» i magen.

Boka veksler stadig mellom de ulike karakterene. Det er korte kapitler, og boka er lett å lese. Dette er en rolig bok, men du blir nysgjerrig på hva de ulike karakterene har opplevd og hvordan det vil gå med dem. Tempoet er beskrivende, og karakterene er troverdige.